Sambozilla

Jeg har hørt skrekkhistorier om mannfolk som går fra å være Don Juan til Dracula etter at de har giftet seg med dama de har bestemt seg for å dupere. Men at jeg selv skulle forandre meg til å bli en bitch som samboer hadde jeg aldri trodd.
Stakkars, stakkars kjæresten min. Når vi bodde hver for oss hadde jeg som regel alltid energi og overskudd når vi var sammen. Jeg plystret muntert når jeg lagde middag, la sammen klærne han hadde slengt fra seg på gulvet med ett smil og jeg pjusket han lett i håret om han hadde glemt å lukke igjen kjøleskapsdøren. Ikke rart at han hadde lyst til å flytte sammen med meg. Jeg var jo drømmedama. Men det varte ikke lenger enn til den dagen vi ble samboere. Nå blir jeg sur for hver minste lille ting, jeg blir "sliten" av å lukke igjen skapdører og jeg blir gretten av å rydde hans rot. Mitt eget rot og mine egne dårlige vaner ser jeg ikke. Hvordan ble jeg sånn? Jeg har verdens snilleste, mest forståelsesfulle og tolmodigste kjæreste også er jeg "bare" sur på han.
Jeg har nok blitt litt for sær av å ha bodd helt alene i noen år. Jeg har vært vant til at alt har stått på de stedene der jeg ville ha dem og at det har vært ryddig eller rotete ettersom hvordan dagsformen min har vært. Nå har jeg blitt til to. Og mer enn det er irriterende er det utrolig koselig. Nå må jeg skjerpe meg så jeg ikke blir èn igjen. Hadde situasjonen snudd, og det var samboeren min som stadig survet over meg hadde jeg nok vært ute allerede.
Så fra i dag av skal jeg begynne dagen med å si "skjærpings Hagen, nå må du være snill pike". Jeg vet det lønner seg. Har man først funnet ett kupp av en mann lønner det seg å ta vare på han. Kjæresten mi kan vente seg god midag, rødvin og store smil i nærmeste fremtid. Og det fortjener han ;)

sintgammeldame

Sånn har jeg følt meg i det siste.. Ikke bra!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits